Standarder og merking

Kategorier

Vernehansker er delt inn i tre kategorier for å oppfylle en rekke krav i den kommersielle sektoren:

Kategori I:     Minimal risiko.
Kategori II:    Middels risiko, f.eks. mekanisk risiko.
Kategori III:   Høy risiko, dvs. risiko som kan gi varige skader eller føre til død, f.eks. skader fra kjemikalier.

Det kreves en samsvarserklæring for alle kategoriene. Produsenten eller importøren må kunne fremskaffe en samsvarserklæring på forespørsel.

VERNEHANSKER - GENERELLE KRAV OG TESTMETODER

Den nye standarden EN ISO 21420:2020 er hovedstandarden som kreves for alle vernehansker. EN ISO 21420:2020 har erstattet den tidligere EN 420:2003+A1:2009 og har blitt adoptert av ISO for å bli en verdensomspennende standard.

Den beskriver de generelle kravene til alt håndvernutstyr, for eksempel vernehansker, angående følgende aspekter:

• Utforming og konstruksjon
• Uskadelighet
• Vedlikehold- og rengjøringsinstruksjoner
• Komfort
• Effektivitet
• Merking og informasjon

Hanskedesign og konstruksjon

Hanskedesignet skal tillate brukeren å utføre normale aktiviteter uhindret samtidig som den gir den høyeste grad av beskyttelse for den tiltenkte bruken. EN ISO 21420 angir ikke en minimal hanskelengde. Men noen spesifikke standarder (f.eks. for sveising) har krav til minimumslengde

Dimensjonering og måling

Størrelsen på hanskene må fastsettes i forhold til håndmålssystemet definert i tabellen nedenfor:

Vernehanskers uskadelighet

EN ISO 21420 legger stor vekt på uskadelighetsaspektet, som sikrer at PPE-hansker ikke har noen skadelig effekt på helsen eller hygienen til brukeren. Hovedkravene er:

• Innholdet av krom VI skal være mindre enn 3,0 mg/kg skinn. Gjelder for alle skinnhansker.
• Ingen nikkelfrigjøring (< 0,5 µg/cm2/uke). Gjelder for alle metalliske komponenter i langvarig kontakt med huden.
• pH-verdien skal ligge mellom 3,5 og 9,5.
• Azofargestoffer må være mindre enn 30 mg/kg for hvert av de aromatiske aminene. Gjelder tekstiler og alt farget skinn, som frigjør kreftfremkallende aminer.
• DMFa (dimetylformamid) må ikke overstige 1000 mg/kg (1 % vekt/vekt). Gjelder alle materialer som inneholder polyuretan (PU).
• Innhold av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) skal være mindre enn 1 mg/kg. Gjelder for gummi og plast i direkte kontakt med huden.

Rengjøring

Hvis rengjørings- og vedlikeholdsinstruksjoner er gitt, må de relevante ytelsesrelaterte testene utføres før rengjøring og gjentas etter maksimalt anbefalt antall rengjøringssykluser. Hanskene må merkes i henhold til det laveste ytelsesnivået før og etter rengjøring.

Elektrostatiske egenskaper

Vedrørende ATEX skal de elektrostatiske egenskapene testes i henhold til EN 16350 (testmetode EN 1149-2). Den nye EN ISO 21420-standarden introduserte et nytt piktogram som kan brukes for hansker som oppfyller kravene i EN 16350 og er testet i henhold til EN 1149-2, for enheter beregnet for bruk i eksplosive atmosfærer (ATEX-soner).                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             

For andre elektrostatiske egenskaper kan testmetode EN 1149-1 eller EN 1149-3 brukes og kun nevnt i brukerveiledningen, men uten piktogram.

Bevegelighet

Behendighetsnivået er gitt av diameteren på pinnen som kan plukkes opp av hanskebrukeren.

Merking og informasjon

Hver vernehanske må være merket med følgende informasjon:

• Produsentens navn
• Hanskebetegnelse
• Størrelsesbetegnelse
• Piktogrammer over gjeldende standarder for hansken, med referanse- og ytelsesnivåer
• Produksjonsdato   

• Foreldelsesdato (hvis aktuelt) bak timeglassikonet  

Hvis selve hansken ikke kan merkes, må det første pakningsvedlegget inneholde informasjonen ovenfor.

Brukerveiledningen må inneholde følgende informasjon:

• Navn og adresse til produsenten eller representanten
• Hanskebetegnelse
• Tilgjengelige Størrelser
• Tiltenkt bruk med referanse til relevante spesifikke standarder
• Piktogrammer over standardene hansken gjelder, med referanse- og ytelsesnivåer
• Piktogrammer som angir farekategorien i henhold til PPE-forskriften (Kat. I, II eller III)
• CE-merking
• Pleie og oppbevaring
• Anvisninger og begrensninger med hensyn til bruk
• Navn og adresse til det tekniske kontrollorganet som har godkjent produktet.
• Advarsler (hvis aktuelt)

Vernehansker – Generelle krav og prøvingsmetoder.

Alle vernehansker må oppfylle denne standarden. Standarden omfatter blant annet følgende områder:

Utforming og konstruksjon

Hanskene skal gi høyest mulig beskyttelse innenfor det tiltenkte bruksområdet.

Sikkerhet og harmløshet

• Hanskene i seg selv skal ikke være skadelige for brukeren.
• pH-verdien skal ligge mellom 3,5 og 9,5.
• Krom VI-innholdet skal ikke være høyere enn < 3 mg/kg.
• Latekshansker må prøves på proteininnhold i henhold til EN 455-3.
• Hansker som er laget for å redusere risikoen for elektrostatisk utladning, må prøves på elektrostatiske egenskaper i henhold til EN 1149.

Bevegelighet.

Bevegelsesnivået er rangert som i tabellen nedenfor:

Komfort og bruk. 

Størrelser beregnes som i tabellen nedenfor:

Generelt kreves det at bruksanvisningen må inneholde:

• Navn og adresse til produsenten eller representanten.
• Hanskebetegnelse.
• Tilgjengelige Størrelser .
• CE-merking.
• Pleie og oppbevaring.
• Anvisninger og begrensninger med hensyn til bruk.
• Navn og adresse til det tekniske kontrollorganet som har godkjent produktet.

VERNEHANSKER MOT MEKANISKE RISIKOER

Den europeiske standarden EN 388:2016 tar for seg kravene til verne­hansker som gir beskyttelse mot såkalte mekaniske risikoer. Dette om­fatter slitasje, kutt, riving, punktering og støt.

EN 388:2016-standarden er en revidert og oppdatert utgave av EN 388. Denne nye EN 388-standarden krever i visse omstendigheter mer om­fatt­ende testing enn EN 388:2003. Den retter også opp i vanske­lig­heter som hadde oppstått i forbindelse med tilgangen på viktig utstyr til bruk i testingen av slitasjemotstand. Videre inneholder den blant annet noen flere krav til brukerveiledningene.

For at hansker skal kunne sertifiseres under EN 388:2016, må de dessuten opp­fylle EN 420-standarden for generelle krav til vernehansker.

ABCDEF		Slitasjemotstand
		Kuttmotstand* (sirkelformet knivblad)
		Rivemotstand
		Punkteringsmotstand
		Kuttmotstand (rett knivblad)
		Støtdemping

*Uttrykkene kuttmotstand brukes ofte om hver­andre; det er også tilfellet i dette materialet. 

Slitasjemotstand

Vurderingen av slitasjemotstand er basert på hvor mange slipe­om­drei­ninger som skal til for at en viss type sandpapir sliper hull i hanske­materialet. Prøvestykker skjæres ut fra håndflaten på hansker av den aktuelle hanskemodellen. Hvert prøvestykke festes på en holder, som så gnir materialprøven mot sandpapir av fastsatt type og kvalitet. Dette skjer mekanisk, under konstant trykk og i mønster bestående av flere ellip­tiske bevegelser. Én omdreining er det samme som én full­ført elliptisk bevegelse. Antallet omdreininger som er fullført innen det går hull på prøve­stykket, utgjør grunnlaget for vurderingen av materialets sli­tasje­mot­stand. Det gjennomføres et tilstrekkelig antall slike tester til at man kan identifisere det testresultatet som etter standardens krav skal brukes til å klassifisere hanskemodellens ytelsesnivå.

Kuttmotstand (sirkelformet knivblad)

I denne testen baseres vurderingen av kuttmotstand på hvor mange rotasjoner som skal til for å skjære gjennom hanske­mat­eri­alet med et roterende sirkelformet knivblad under konstant be­last­ning. Den kalles også coupe-testen. Prøvestykker skjæres ut fra håndflaten på hansker av den aktuelle modellen. Det sirkelformede knivbladet går frem og tilbake i rett linje over en viss lengde av materialets overflate. Det blir utsatt for en kon­stant kraft på 5 newton ovenfra. Etter som knivbladet dras over materialet i én retning, roterer det i motsatt retning; hver gang det går en enkelt gang over prøvestykket i én retning, gjennomfører det også en fullstendig rotasjon rundt sin akse. Antallet rotasjoner som er fullført innen kniv­bladet skjærer gjennom materialet, noteres. Før og etter hver slik test på hanskematerialet gjennomføres samme test på et referansemateriale av bomull. Kuttmotstanden regnes så ut i form av en såkalt indeksverdi. Dette er en funksjon av resultatet av testen på prøvestykket og gjennomsnittsverdien av resultatene fra de to testene på referansematerialet. Denne testsekvensen utføres et tilstrekkelig antall ganger til at man kan identifisere den kuttindeksen som etter standardens krav skal brukes til å klassifisere hanskemodellens ytelsesnivå. Svært kuttbestandige og ”slipende” materialer kan imidlertid ofte gjøre knivbladet sløvt under den noe langvarige bruken det utsettes for i coupe-testen. Resultatet kan da bli unøyaktig. EN 388:2016 innfører kriterier for å bedømme om materialet sløver knivbladet utover et visst toleransenivå under coupe-testen, og begrenser den også til maksimum 60 rotasjoner. Hvis knivbladet blir sløvt, er det obligatorisk å gjennomføre testen i EN ISO 13997 (TDM-testen), og resultatet fra denne testen blir referansen for hanskemodellens kuttmotstand. Man kan i slike tilfeller enten føre X opp på plassen for coupe-resultatet, eller likevel få coupe-testen gjennomført og føre både dette og TDM-resultatet opp på sine respektive plasser. Coupe-resultatet er i så fall kun antydende. Det er viktig å merke seg at man kan få utført TDM-testen, og da også føre opp dette resultatet, selv når den ikke er obligatorisk. Det er i tillegg muligheter for å gå direkte til TDM-testen.

Rivemotstand

Vurderingen av rivemotstanden til hanskematerialet er basert på kraften som skal til for å rive i to et prøvestykke som det på for­hånd er gjort et innsnitt i. Prøvestykker skjæres ut fra håndflaten på hansker av den aktu­elle modellen. På hvert prøvestykke skjæres det et snitt inn fra den ene endekanten slik at det blir delt i to deler langs lengden av inn­snittet. Endene av disse festes i hver sin klampe. Disse to klampene be­veger seg deretter fra hverandre i et konstant tempo inntil prøvestykket rives helt i to. Kraften som kreves for dette, måles i newton (N).   Det utføres et tilstrekkelig antall slike tester til at man kan identi­fisere det resultatet som etter standardens krav skal brukes til å klassifisere hanskemodellens ytelsesnivå.

Punkteringsmotstand

Vurderingen av punkteringsmotstand er basert på kraften som skal til for å trenge gjennom hanskematerialet med en viss type spiss gjen­stand med en noe avrundet spiss. Det er svært viktig å notere seg at denne testen ikke gir noen in­di­kasjon på hvor god beskyttelse materialet gir mot gjennom­treng­ning av skarpt spisse gjenstander som hypodermiske nåler, dvs. sprøytespisser. Prøvestykker skjæres ut fra håndflaten på hansker av den relevante modellen. Et prøvestykke festes i et apparat som holder det godt på plass. Deretter blir en avrundet stålspiss med spesifiserte mål mekanisk presset gjennom materialet i et konstant tempo på 100mm/min. Kraften som skal til for at denne spissen trenger helt gjennom prøve­stykket, måles i newton. Det utføres et tilstrekkelig antall slike tester til at man kan id­enti­fisere det resultatet som etter standardens krav skal brukes til å klassi­fisere hanskemodellens ytelsesnivå.

Kuttmotstand (rett knivblad, EN ISO 13997)

Denne testmetoden etterligner et enkeltstående kutt forårsaket av en utilsiktet, relativt kraftig kontakt med en skarp gjenstand. Vurderingen av kuttmotstanden er her basert på kraften som skal til for at et rett knivblad med spesifiserte mål akkurat skal kutte gjennom hanskematerialet med én enkelt be­veg­else på like over 20 mm. Denne kraften måles i newton (N). Med 2016-versjonen innlemmes for første gang denne testen for kuttmotstand i henhold til ISO 13997 fullt ut i EN 388-standarden. Den kalles også TDM-testen. Denne testen er obligatorisk i de til­feller hvor hanskematerialet gjør knivbladet sløvt utover et visst tole­ranse­nivå under coupe-testen, og resultatet blir da referansen for hanske­modellens kuttmotstand. Det finnes nå mange hanskemodeller på markedet som er laget av materialer med så stor slipende effekt og høy kuttmotstand at de under EN 388:2016 må testes i henhold til EN ISO 13997. Dette gjelder ofte materialer med fibre av glass eller stål. Denne metoden anvender flere korte, enkeltstående kutt. Hvert kutt må utføres med en ubrukt lengde av kniveggen over en ubrukt del av hanskematerialet. Ingen del av kniveggen kan gå over materialet mer enn én gang, og det kreves derfor at knivbladene svært hyppig erstattes med helt nye knivblad, helst etter hvert enkelt kutt selv av kortere lengde. Sløving av kniv­eggen skal derfor ikke være noen betydelig faktor. Prøvestykker skjæres fra hansker av den aktuelle modellen og festes etter tur på en lett krummet overflate. Testemetoden krever et større antall kutt for at man etter en komplisert prosess skal kunne oppfylle standardens krav til identifiseringen av den kraften som blir be­stemmende for hanskemodellens ytelsesnivå. Dette står for den kraften som skulle til for å få knivbladet til akkurat å kutte gjennom hanskematerialet med en bevegelse på like over 20 mm (dvs. med en viss tolerert feilmargin skal knivbladet ha tilbakelagt en avstand på 20 mm like før det kutter gjennom materialet).  Selv når den ikke er obligatorisk, kan TDM-testen utføres og resultatet føres opp. Det er også muligheter for å gå direkte til TDM-testen. Det er viktig å merke seg at det ikke finnes noen nødvendig samm­en­­heng mellom ytelsesnivåene som oppnås i coupe-testen og de som opp­nås i TDM-testen.

Beskyttelse mot støt

EN 388:2016 innfører en test for å vurdere støtbeskyttelsen til hansker som har slik beskyttelse i ett eller flere aktuelle områder, for eksempel knokeområdet på håndbaken (dvs. knokene innerst på hånden). Testen utføres i henhold til 6.9 av EN 13594:2015, som er en stan­dard for motorsyklister. Den er valgfri, men man kan ikke hevde støt­be­skyttelse for hanskemodeller godkjent under EN 388:2016 med mindre denne testen er uført og bestått for hver del av hansken det hev­des har slik beskyttelse. På grunn av de begrensede dimensjonene til hanskefingre kan ikke fingrene testes i henhold til denne metoden. Brukerveiledningen må oppgi hvilke deler av hansken man hevder har støtbeskyttelse, og fremheve at denne beskyttelsen ikke gjelder fingrene. Hanskeeksemplarer av den aktuelle modellen skjæres opp slik at han­sken kan åpnes og det aktuelle området testes adskilt fra resten. Et 2,5 kg tungt flathodet testredskap treffer testområdet fra tilstrekkelig høyde til å oppnå en støtkraft på 5 J.  Det er kraften som går gjennom materialet som avgjør ytelsen til det aktuelle området. Denne kraften måles i kilonewton (kN). Områdene det hevdes støtbeskyttelse for, må oppnå minimumskravene for nivå 1. Dette betyr at gjennomsnittsverdien på kraften som går gjennom materialet, ikke kan være høyere enn 7 kN og at ingen indi­vidu­elle resultater kan ha en verdi på over 9 kN. Hvis hanskemodellen består testen, kan P føres på sjette plass for ytelses­nivå under EN 388:2016-piktogrammet.

	BESKYTTELSE/YTELSESNIVÅ		1	2	3	4	5
	Slitasjemotstand (ant. omdreininger)		100	500	2.000	8.000
	Kuttmotstand, sirkelformet knivblad (indeks)		1,2	2,5	5,0	10,0	20,0
	Rivemotstand (N)		10	25	50	75
	Punkteringsmotstand (N)		20	60	100	150
	BESKYTTELSE/YTELSESNIVÅ	A	B	C	D	E	F
	Kuttmotstand, rett knivblad (N) (EN ISO 13997)	2	5	10	15	22	30
	BESKYTTELSE/YTELSESNIVÅ	P
	Beskyttelse mot støt	Min. nivå 1 (snitt ≤7 kN, hvert individuelle resultat ≤9 kN)

Vernehansker mot mekanisk påførte skader

Denne standarden gjelder alle vernehansker med hensyn til fysisk og mekanisk påførte skader forårsaket av slitasje, skjæring, riving og punktering.

Beskyttelse mot disse farene er angitt med et piktogram etterfulgt av fire tall (beskyttelsesnivå). Hvert av tallene representerer resultatet de oppnådde ved prøving mot en bestemt risiko.

abcd

• aSlitasjemotstand (x, min. 0, max. 4)
• bKuttmotstand (x, min. 0, max. 5)
• cRivemotstand (x, min. 0, max. 4)
• dPunkteringsmotstand (x, min. 0, max. 4)

Nivå X betyr at denne prøven ikke kan utføres på denne bestemte hansken. Jo høyere nivå, desto bedre er beskyttelsen

A - Slitasjemotstand
Basert på antall sykluser som må til for å slite gjennom et prøvestykke fra en hanske. Prøvestykket klippes ut fra håndflatedelen og gnis mot et standard sandpapir med konstant standardtrykk. Antall sykluser måles når et hull kommer til syne på et av prøvestykkene.

B - Kuttmotstand 
Basert på antallet av sykluser som kreves for å skjære gjennom prøvestykket fra håndflateområdet med et roterende knivblad.

C - Rivemotstand
Basert på kreftene som kreves for å rive prøvestykket fra hverandre.

D - Punkteringsmotstand
Basert på kreftene som kreves for å trenge gjennom prøvestykket med en skarp syl. Dette er ikke en indikasjon på hanskens bestandighet mot spisse gjenstander, for eksempel kanyler.

VERNEHANSKER MOT FARLIGE KJEMIKALIER OG MIKROORGANISMER

Den nye samlingen av EN 374-standarder inneholder oppdaterte krav og tester for hansker som er ment å beskytte brukeren mot kjemikalier, mikroorganismer eller begge deler. Vi henviser til denne oppdaterte gruppen av standarder som EN ISO 374:2016.
Den gir brukeren mer infor­masjon om noen aspekter ved de be­skytt­ende egenskapene til hansker i denne kategorien.

Samlingen består av fem deler, hver en standard:

• DEL 1: Terminologi og ytelseskrav for beskyttelse mot farlige kjemikalier.
  (EN ISO 374-1:2016)
• DEL 2: Motstand mot gjennomtrengning (penetrasjon).
  (EN 374-2:2014)
• DEL 3: Motstand mot molekylær gjennomtrengning av flytende kjemikalier (permeasjon).
  (EN 374-3:2016/EN 16523-2015)
• DEL 4: Motstand mot nedbrytning ved kjemikalier (degradasjon).
  (EN 374-4:2013)
• DEL 5: Terminologi og ytelseskrav for beskyttelse mot mikro­orga­nismer.
  (EN ISO 374-5:2016)

DEL 1: TERMINOLOGI OG YTELSESKRAV MOT FARLIGE KJEMIKALIER

EN ISO 374-1:2016 omfatter hansker ment å beskytte brukeren mot kjemiske risikoer. Her spesifiseres ytelseskrav, terminologi og sym­boler samt informasjon, advarsler og instruksjoner som må være med i brukerveiledningen. Vi beskriver noe av dette under de relevante test­standardene.

Standarden krever ikke lenger at hanskene testes i henhold til EN 388, men de må oppfylle de generelle kravene til vernehansker i EN 420.

DEL 2: MOTSTAND MOT GJENNOMTRENGNING (PENETRASJON)

Væske eller luft kan trenge gjennom en vernehanske på det ikke-molekylære nivået via porer, sømmer, bittesmå hull og andre ufull­komm­enheter i materialet. EN 374-2:2014 inneholder to tester for mot­stand mot slik gjennomtrengning:

• Luftlekkasjetesten: Hansken senkes ned i vann og fylles med luft. Eventuelle lekkasjer registreres gjennom ob­ser­vasjon av synlige bobler.
• Vannlekkasjetesten: Hansken fylles med vann. Man undersøker om det danner seg vanndråper utenpå hansken.

Et antall stikkprøver fra hvert produksjonsparti blir testet for slik gjennom­trengning. Hvert parti må oppfylle visse minimumskrav til akseptable kvali­tetsnivå (AQL). Kunden kan avtale et AQL med produsenten så lenge dette oppfyller eller overgår minimumskravene.

DEL 3: MOTSTAND MOT MOLEKYLÆR GJENNOMTRENGNING AV FLYTENDE KJEMIKALER (PERMEASJON)

En ny standard, EN 16523-1:2015, erstatter den gamle teststandarden for såkalt permeasjonstesting,  EN 374-3:2003.

Kjemikalier kan trenge gjennom et materiale på det molekylære nivå. Molekylene trekkes inn i materialet, sprer seg ved hjelp av såkalt diffusjon, og kommer etter hvert gjennom på den andre siden. Denne prosessen kalles permeasjon. Vi bruker også uttrykket molekylær gjennomtrengning.

Dette kan skje uten at man legger merke til noen fysiske endringer i hanskematerialet. Hansken kan virke upåvirket selv om den ikke lenger byr på tilstrekkelig beskyttelse.

Den tiden som går fra det øyeblikket kjemikalien først kommer i kontakt med utsiden av hanskematerialet, til den spores på den andre siden, kalles gjennombruddstid. I laboratoriet måles gjennombruddstiden etter et noe komplisert parameter som kalles permeasjonsrate. Dette står for den mengden av kjemikalien, målt i mikrogram, som forflytter seg gjennom en kva­drat­centimeter av stoffet i løpet av et minutt.

Det å skulle identifisere den minste målbare permeasjonraten er svært avhengig av hvor sensitivt det aktuelle analytiske utstyret er for den aktu­elle kjemikalien. Dette gjør sammenligning av data basert på en slik rate svært vanskelig. Det standarden definerer er en såkalt normalisert per­mea­sjonsrate. Denne er på 1 mikrogram (1 µg)  per cm2 per minutt.

Den tiden det tar fra kjemikalien først kommer i kontakt med utsiden av materialet til denne normaliserte permeasjonsraten måles, kalles normalisert gjennombruddstid. Det er denne normaliserte gjennombruddstiden som
id­enti­fiseres i denne testen.

Prøvestykker skjæres ut fra håndflaten på hansker av den relevante hanskemodellen. Et prøvestykke plasseres i en testcelle, og utsiden av ma­terialet eksponeres for den aktuelle kjemikalien. Et opp­sam­lings­medium i form av en gass eller en væske sirkuleres i kontakt med innsiden av materialet, og man foretar målinger av denne inntil den norma­liserte per­measjonsraten nås.

Det utføres et tilstrekkelig antall slike tester til at man kan identifisere det resultatet som etter standardens krav blir gjeldende som hanskemodellens normaliserte gjennombruddstid for den aktuelle kjemikalien. Denne be­stemmer hvilket ytelsesnivå hanskemodellen oppnår for denne kje­mi­kalien.

Hanskemodellen må testes for hver enkelt kjemikalie som produsenten ønsker å hevde at den beskytter mot. Hvis hansken er lengre enn 400 mm, og produsenten også ønsker å hevde at mansjetten beskytter mot de aktuelle kjemi­kaliene, må prøvestykker fra mansjetten også testes..

ADVARSEL: Testene er utført i henhold til standarden, og den normaliserte gjennombruddstiden gir en viss indikasjon på hvor lang tid det tar for den aktuelle kjemikalien å trenge gjennom hanskematerialet fra den først kommer i kontakt med materialets ytre overflate.
Hanskebrukere må imidlertid ta hensyn til at kjemikalien selv under test­forhold har en noe kortere faktisk gjennombruddstid. Brukere må videre ta med i betraktningen at faktiske arbeidssituasjoner vil være svært for­skjellige fra de kontrollerte forholdene og miljøet testene utføres i. Faktorer som temp­eratur, strekking, slitasje, nedbrytning og så videre, vil ha en stor inn­virk­ning på hvor fort kjemikalien trenger gjennom materialet.

Det er arbeidsgiveres/brukeres ansvar å vurdere test-dataene og avgjøre hvor lenge hanskene kan brukes til den aktuelle oppgaven og i den aktuelle situasjonen. Kjemikalien kan fortsette å arbeide seg gjennom hansken selv etter en kort, avbrutt første kontakt mellom hanske og kjemikalie.

Gjennombruddstiden bør derfor anses å begynne fra det øyeblikk utsiden av materialet først kommer i kontakt med kjemikalien, om hansken er ut­satt for ytterligere kontakt med kjemikalien eller ei.

EN ISO 374-1:2016 spesifiserer en liste med 18 testkjemikalier (6 flere enn EN 374:2003):

Den nye standarden deler beskyttelseshansker mot kjemikalier inn i tre ulike kategorier basert på testresultatene for molekylær gjenn­om­treng­ning: type A, B og C.  For at en hanskemodell skal kunne godkjennes under EN ISO 374-1:2016, må den gjennomgå denne testen og oppnå et be­skyttelsesnivå som minst tilfredsstiller type C.

Type A - Minimum 6 kjemikalier må oppnå minst ytelsesnivå 2.
Type B - Minimum 3 kjemikalier må oppnå minst ytelsesnivå 2.
Type C - Minimum 1 kjemikalie må oppnå minst ytelsesnivå 1.

EN 374-/Type A		EN 374-1/Type B		EN 374-1/Type C
ADJKOT		JKT

DEL 4: MOTSTAND MOT NEDBRYTNING VED KJEMIKALIER (DEGRADASJON)

Såkalt degradasjon, eller nedbrytning, er en negativ endring i én eller flere av et materiales fysiske egenskaper.

EN 374-4:2013 inneholder to testmetoder for å vurdere om et hanske­materiale har gjennomgått en slik nedbrytning etter at den ytre overflaten har vært utsatt for kontinuerlig kontakt med en kjemikalie. Én av disse er obligatorisk under EN ISO 374-1:2016. Denne testen består av en test for punkteringsmotstand som ligner testen i EN 388:2016.

Et antall prøvestykker skjæres ut fra hver av et antall hansker av den aktuelle modellen. Halvparten av prøvestykkene fra hver av hanskene eks­po­neres så for den aktuelle kjemikalien over en viss tid. Deretter testes alle prøve­stykkene for punkteringsmotstand. Resultatet baserer seg på den gjenn­omsnittlige forskjellen mellom den kraften som skal til for å punktere de eksponerte prøvestykkene, og den kraften som kreves for å punktere prøvestykkene som ikke er blitt eksponert for kjemikalien. Denne for­skjel­len oppgis i prosent. 

For at en hanskemodell skal kunne sertifiseres under EN ISO 374-1:2016, må hanskene testes i henhold til denne punkteringstesten for nedbrytning i EN 374-4:2013. Den må gjennomføres for hver av kjemikaliene som det hevdes at hansken tilbyr beskyttelse mot. Standarden krever dermed testing for både molekylær gjennomtrengning og nedbrytning for hver av de aktuelle kjemikaliene. Det er for øyeblikket ikke noe minimumskrav til re­sultatene for nedbrytning, men de må oppgis i brukerveiledningen.

DEL 5: TERMINOLOGI OG YTELSESKRAV FOR BESKYTTELSE MOT MIKROORGANISMER

		EN 374-5		EN 374-5
Beskyttelse mot bakterier og sopp						Beskyttelse mot bakterier, sopp og virus
				VIRUS

Vernehansker mot kjemikalier og mikroorganismer

Denne standarden spesifiserer hanskenes evne til å fungere som en barriere mot kjemikalier og/eller mikroorganismer. Standarden består av tre deler:

• Del 1: Terminologi og funksjonskrav (i samsvar med EN 388:2003)
• Del 2: Bestemmelse av motstand mot gjennomtrengning (EN 374-2:2003)
• Del 3: Bestemmelse av motstand mot molekylær gjennomtrengning av kjemikalier (EN 374-3:2003

Del 2: Bestemmelse av motstand mot gjennomtrengning (EN 374-2)

EN374-22

Gjennomtrengning er en fysisk prosess, der en væske eller luft trenger gjennom et stoff ved å passere gjennom porer, sømmer eller knappenålshull i stoffet.

Det utføres to prøver i denne delen av EN 374:2003:

• Luftlekkasjeprøve. Hansken fylles med luft og senkes ned i en vanntank. Eventuelle lekkasjer registreres ved synlige bobler.
• Vannlekkasjeprøve. Hansken fylles med vann og undersøkes om det dannes vanndråper på utsiden.

Hansker skal ikke lekke og skal kontrolleres i samsvar med det akseptable kvalitetsnivået (eng. Acceptable Quality Level, AQL).

Jo høyere nivå, desto bedre er beskyttelsen.

En hanske regnes for å beskytte mot bakterier og muggsopp hvis den oppnår minst beskyttelsesnivå 2.

Del 3: Bestemmelse av motstand mot molekylær gjennomtrengning av kjemikalier (EN 374-3:2003)

Molekylær gjennomtrengning ("permeasjon") er en prosess, der en potensielt farlig kjemikalie passerer gjennom et materiale på molekylnivå. I laboratoriet måles permeasjon etter gjennombruddstid (eng. Breakthrough Time, BTT).

Gjennombruddstiden er tiden det tar før en potensielt farlig kjemikalie trekker gjennom hanskematerialet og når innsiden av hansken. Gjennombruddstiden bestemmes ved å påføre en potensielt farlig kjemikalie på hanskeoverflaten og måle hvor lang tid det tar før vi kan observere kjemikalien på innsiden av hansken. Dette gir en indikasjon på hvor lenge en hanske kan brukes med en bestemt kjemikalie.

Selv om prøvene utføres etter normen, har faktorer som temperatur og tøyning stor innvirkning på hvor raskt kjemikalien trekker gjennom hanskematerialet. Granberg anbefaler en sikkerhetsmargin på 25 %.

Full kjemikaliebestandighet

EN374-3A B C

Piktogrammet for "kjemikaliebestandig" hanske må etterfølges av en tresifret kode. For at en hanske skal godkjennes som "kjemikaliebestandig", må den oppnå minst nivå 2 (gjennombruddstid på mer enn 30 minutter) for minst tre kjemikalier på en liste over 12 spesifiserte standardkjemikalier.

Begrenset kjemikaliebestandighet

EN374-3

Piktogrammet for "begrenset kjemikaliebestandighet" brukes for hansker som ikke oppnår en gjennombruddstid på minst 30 minutter for minst tre kjemikalier på listen over 12 spesifiserte standardkjemikalier, men som består gjennomtrengningsprøven.

A...L1...6

Kjemikaliebestandighet

• A _ _ L Bokstav referer til hvilket kjemikalie som er testet.
• 1 _ _ 6 Tallkode angir gjennombruddstid.

A...L1...6

Begrenset kjemikaliebestandighet

• A _ _ L Hansker med begrenset kjemikaliebestandighet, henvisning til tester og resultater ikke påkrevd.
• 1 _ _ 6

Vernehansker mot termiske risikoer.

Denne standarden spesifiserer det termiske beskyttelsesnivået for vernehansker mot varme og/eller ild.

Typen og graden av beskyttelse vises ved hjelp av et piktogram og seks beskyttelsesnivåer knyttet til bestemte egenskaper. Hanskene må også oppnå minst beskyttelsesnivå 1 med hensyn til slitasje- og rivemotstand i EN 388:2003-standarden.

abcdef

• aMotstand mot åpen ild (x, 0-4)
• bMotstand mot kontaktvarme (x, 0-4)
• cMotstand mot overføringsvarme (x, 0-4)
• dMotstand mot strålevarme (x, 0-4)
• eMotstand mot søl fra smeltet metall (x, 0-4)
• fMotstand mot flytende metall (x, 0-4)

Nivå X betyr at denne prøven ikke kan utføres på denne bestemte hansken. Jo høyere nivå, desto bedre er beskyttelsen.

A - Motstand mot åpen ild (beskyttelsesnivå 0–4)

Basert på hvor lenge materialet fortsetter å brenne og gløde etter at antennelseskilden er fjernet. Materialet eksponeres for flammen i 15 sekunder.
Hanskesømmene skal ikke gå i fra hverandre etter å ha vært eksponert for ild i 15 sekunder.

B -  Motstand mot kontaktvarme (beskyttelsesnivå 0–4)

Basert på temperaturområdet der brukeren ikke vil føle smerte i minst 15 sekunder. Under prøvingen eksponeres hanskematerialet for høye temperaturer (opp til 500 °C). For at hansken skal oppnå det aktuelle beskyttelsesnivået, kan ikke temperaturen på innsiden av hansken øke med mer enn 10 °C i løpet av grensetiden (15 sekunder).

C - Motstand mot overføringsvarme (beskyttelsesnivå 0–4)

Basert på hvor lenge hansken er i stand til å forsinke overføring av varme fra en flamme.
Prøvestykkene utsettes for varme fra en flamme, og det måles hvor lang tid før temperaturen på hanskens innvendige materiale økes med 24 °C.

D - Motstand mot strålevarme (beskyttelsesnivå 0–4)

Basert på hvor lenge hansken er i stand til å forsinke overføring av varme ved eksponering for en strålevarmekilde.

E - e. Motstand mot søl fra smeltet metall (beskyttelsesnivå 0–4)

Antall dråper av smeltet metall (andre metaller kan prøves ved behov) som kreves for å varme opp prøvestykket med 40 °C, angir hanskens beskyttelsesnivå.

F - Motstand mot flytende metall (beskyttelsesnivå 0–4)

En bestemt mengde smeltet jern helles på prøvestykket, som det er festet en hudetterligning til. Vekten på det smeltede metallet måles for å finne ut hvor mye smeltet metall som kreves for å skade hudetterligningen. Hansken består ikke prøven hvis metalldråper setter seg fast på prøvestykket, eller hvis prøvestykket punkteres eller antennes.

Vernehansker og annet håndbeskyttelsesutstyr mot termisk risiko.

Denne standarden spesifiserer termisk ytelse for vernehansker og annet håndbeskyttelsesutstyr mot varme og/eller brann.

Den europeiske standarden EN 407:2020 er den reviderte versjonen av den tidligere EN 407:2004-standarden.
Hovedgrunnen til å introdusere denne nye standarden er fordi grillhansker/-grillvotter nå er inkludert i forskriften for personlig verneutstyr (PPE).

Denne reviderte versjonen av standarden introduserte et nytt piktogram, som erstatter det gjeldende piktogram der det ikke kreves flammebeskyttelse:

abcdef 

Den brukes når ytelsesnivået for begrenset flammespredning er 0 eller x (x=ikke testet). Når dette nye piktogrammet brukes, gjøres kunden oppmerksom på at hansken ikke krever flammebeskyttelse. Intensjonen bak introduksjonen av dette nye piktogrammet er for klarhetsformål, og hjelper kunden med å ta det riktige valget når det gjelder riktig håndbeskyttelse for deres behov med hensyn til varme- og/eller brannbeskyttelse. For flammebeskyttende hansker som har en begrenset flammespredningsytelse på minst nivå 1, brukes forrige piktogram.

De seks ytelsesnivåene som følger begge piktogrammene forblir de samme som i den tidligere standarden EN 407:2004. EN 388-kravet til slitasjetest ble fjernet i den nye standarden, og kun kravet til rivetest ble beholdt. Dette betyr at hansker merket med EN 407:2020 må oppnå minst ytelsesnivå 1 for EN 388 standard rivebestandighet. De må også være i samsvar med den europeiske standarden EN 21420:2020.

2020-versjonen av standarden inneholder dimensjoneringskrav for minimumslengde for hansker som krever beskyttelse mot små og store sprut av smeltet metall.

For å kreve ytelsesnivåer på 3 eller 4, må den begrensede flammespredningstesten også utføres for eventuelle termiske egenskaper, med minst et nivå 3. Dersom dette kravet ikke er oppfylt, skal maksimalt nivå som kan rapporteres for noen av de termiske egenskapene være nivå 2.

abcdef 

abcdef

• aBegrenset flammespredning (x, 0-4)
• bKontaktvarme (x, 0-4)
• cKonvektiv varme (x, 0-4)
• dMotstand mot strålingsvarme (x, 0-4)
• eMotstand mot små sprut av smeltet metall (x, 0-4)
• fMotstand mot store sprut av smeltet metall (x, 0-4)

Nivå X betyr at denne prøven ikke kan utføres på denne bestemte hansken. Jo høyere nivå, desto bedre er beskyttelsen.

a – Begrenset flammespredning (ytelsesnivå 0-4)
Basert på hvor lenge materialet fortsetter å brenne og gløde etter at antennelseskilden er fjernet. Flammen holdes mot materialet i 10 sekunder.

b - Kontaktvarme (ytelsesnivå 0-4)
Basert på temperaturområdet der brukeren ikke vil føle smerte i minst 15 sekunder. Under testen blir hanskens materiale utsatt for høye temperaturer (opptil 500°C). For å oppnå det relevante ytelsesnivået, kan ikke temperaturen inne i hansken øke mer enn 10°C innenfor terskeltiden (15 sekunder).

c - Konvektiv varme (ytelsesnivå 0-4)
Basert på hvor lenge hansken er i stand til å forsinke varmeoverføringen fra en flamme.
Prøver utsettes for den innfallende varmen fra en flamme, og tiden måles for å øke hanskens innsidemateriale med 24°C.

d - Strålingsvarme (ytelsesnivå 0-4)
Basert på hvor lenge hansken kan forsinke overføringen av varme når den utsettes for en strålevarmekilde.

e - Små sprut av smeltet metall (ytelsesnivå 0-4)
Antall smeltede jerndråper (andre metaller kan testes etter behov) som kreves for å varme opp hanskeprøven med 40°C, viser ytelsesnivået hansken tilsvarer.

f - Store mengder smeltet metall (ytelsesnivå 0-4)
En mengde smeltet jern helles på prøven, som har simulert hud festet til prøven. Vekten av smeltet metall måles, og bestemmer hvor mye smeltet metall som kreves for å skade den simulerte huden. Testen har mislyktes hvis metalldråper forblir fast på prøven eller hvis prøven er punktert eller antennes.

Vernehansker mot kulde (ned til -50 °C)

Beskyttelsen mot kulde vises ved hjelp av et piktogram og tre beskyttelsesnivåer knyttet til bestemte egenskaper.

abc

• aMotstand mot overføringskulde (x, min. 0, max.)
• bMotstand mot kontaktkulde (x, min. 0, max.)
• cMotstand mot vanngjennomtrengning (x, 0/1 – after 30 min)

Nivå X betyr at denne prøven ikke kan utføres på denne bestemte hansken. Jo høyere nivå, desto bedre er beskyttelsen.

A - Motstand mot overføringskulde (beskyttelsesnivå 0–4)

Basert på hanskens varmeisolerende egenskaper. Det måles hvor mye energi som kreves for å opprettholde konstant temperatur på en oppvarmet håndmodell i et klimakammer. 

B - Motstand mot kontaktkulde (beskyttelsesnivå 0–4)

Basert på hanskematerialets termiske motstand ved kontakt med en kald gjenstand.

C - Motstand mot vanngjennomtrengning (0 eller 1)

0 = vann trenger gjennom etter 30 minutters eksponering
1 = vann trenger ikke gjennom etter 30 minutters eksponering

Engangshansker til medisinsk bruk

Denne standarden spesifiserer krav til og prøving av hansker til medisinsk bruk. Kravene er beskrevet i rådsdirektiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr.
Dette omfatter prøver for å bestemme fravær av hull, hanskenes mål og hanskematerialenes mekaniske styrke, både før og etter en aldringsprosess.

Del 1
EN 455-1 dekker krav til og prøving på fravær av hull. Ifølge standarden skal tilfeldig valgte hanskeprøver gjennomgå en vannlekkasjeprøve. En statistisk hanskeprøve tatt fra et utvalg må oppnå et akseptabelt kvalitetsnivå (AQL) på 1,5 eller bedre for å kunne bli brukt ved medisinske undersøkelser, inngrep eller operasjoner.
Et AQL på 1,5 tilsvarer en risiko på maksimalt 1,5 % for at en gitt hanske har et knappenålshull som gjør det mulig for vann, og dermed mikroorganismer, å trenge gjennom materialet.

Del 2
EN455-2 beskriver krav til og prøving av fysiske egenskaper, inkludert strekkfastheten til hansker til medisinsk bruk, både før og etter påskyndet aldring. Hanskene behandles ulikt alt ettersom bruken de er tiltenkt til, og materialet de er fremstilt av.

Del 3
EN 455-3 dekker krav til og prøving av biokompatibilitet. Standarden spesifiserer metoder for prøving på protein (ekstraherbare lateksproteiner har stor innvirkning på lateksallergi), puddernivåer og endotoksinnivåer.

Del 4
EN 455-4 dekker krav til og prøving av holdbarhet. Standarden spesifiserer studier av sanntidsholdbarhet og akselerert holdbarhet som gjør det mulig for produsenter å dokumentere at produktene er holdbare i opptil tre år (vanligvis) uten at egenskapene svekkes, så vel som at de oppfyller kravene i EN 455.

Vernehansker for sveisere.

Denne standarden gjelder for vernehansker til bruk innen manuell sveising og skjæring av metall samt tilhørende prosesser. Standarden har henvisninger til krav i EN 420, EN 388 og EN 407.

Samsvar med EN 420, med unntak av lengder:

Størrelse 6: 300mm
Størrelse 7: 310mm
Størrelse 8: 320mm
Størrelse 9: 330mm
Størrelse 10: 340mm
Størrelse 11: 350mm

Type A: mindre bevegelighet og bedre fysisk beskyttelse. Denne typen er anbefalt for alle typer sveisearbeid, der det kreves bedre beskyttelse, unntatt TIG*-sveising.

Type B: større bevegelighet og lavere fysisk beskyttelse. Denne typen er anbefalt for TIG-sveising.

Minste påkrevde beskyttelsesnivå:

*TIG-sveising (tungsten inert gas) er en metode for buesveising, der det benyttes en ikke-smeltende elektrode av wolfram for å produsere sveiseskjøten.

Regulering av medisinsk utstyr

Forordningen (EU) 2017/745 for medisinsk utstyr trådte i kraft i mai 2017 for å erstatte MDD (Medical Device Directive) og Active Implantable Medical Device Directive (AIMD). Hensikten med å innføre denne nye forskriften er å forbedre kvaliteten, sikkerheten, påliteligheten og åpenheten rundt medisinsk utstyr som er plassert på det europeiske markedet.

Forskriften definerer regler og forpliktelser for produsenter og andre økonomiske operatører for deres kvalitets- og sikkerhetsstyring. Forskriften forbedrer pasientsikkerheten ved å sette strenge prosedyrer for samsvar for å sikre at ingen ikke-kompatibel og usikker medisinsk enhet selges i EU.

Det introduserer også et nytt system for å sikre sporbarhet og gjennomsiktighet i hele forsyningskjeden av medisinsk utstyr. Medisinsk utstyr og produsenter, importører, etc. er registrert med en unik enhetsidentifikator (UDI). Dette systemet tillater raskere undersøkelser når det oppstår problemer med et produkt. Informasjon om alt medisinsk utstyr på EU-markedet vil være tilgjengelig for pasienter, forbrukere og publikum på en sentralisert database (Eudamed).

UKCA-merkingen er lik CE-merket og gjelder bare for produkter som er plassert på Storbritannia-markedet (England, Wales og Skottland).

EAC-merket gjelder for produkter på det eurasiske markedet (Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia og Kirgisistan). Det viser at produktet er i samsvar med normer for den eurasiske tollunionen.